Slektshistorie - Våre familier

Knud Ibsen (født 1797, død 1877) var far til dikteren Henrik Ibsen.

Han var sønn av skipperen Henrich Ibsen og Johanne Plesner. Faren døde i et skipsforlis da Knut var spedbarn, og moren giftet seg et år senere på nytt med skipskapteinen og rederen Ole Paus, en av Skiens rikeste menn. Knud Ibsen vokste opp i stor velstand i Paus' hjem Rising på Gjerpen. Han fikk fem halvbrødre og fire halvsøstre, bl.a. Christian Cornelius Paus, Henrik Johan Paus og Christopher Paus.

Som voksen valgte han handelen fremfor sjøen, og tjente seg en stor formue. Han ble gift 1. desember 1825 i Skien med Marichen Altenburg, datter av Johan Andreas Altenburg og Hedevig Christine Paus. Sønnen Henrik Ibsen ble født i 1828 og sønnen Ole Paus Ibsen i 1835.

Familien Ibsen bodde i Stockmannsgården i Skien, en ruvende bygning ved torvet eid av Christian Paus Stockmann. I 1830 overtok Knud Ibsen Altenburggården (Skistredet nr. 20) og flere andre eiendommer, bl.a. et brenneri, etter sin svigermor Hedvig. Ibsen-familien flyttet inn i Altenburggården i 1832. Dette var Ibsenfamiliens velmaktsdager. Brenneriet, som lå på Lundetangen, var en svært god forretning og det nest største brenneriet i Skien.

Knud Ibsen kjøpte gården Venstøp noen kilometer utenfor Skien i 1833 og familien brukte det som sommerbolig. Men allerede året etter måtte Knud Ibsen pantsette alt han eide. I 1835 ble både Altenburggården og det meste av innboet solgt på auksjon, og familien flyttet ut til Venstøp på helårsbasis.

Etterhvert begynte hans rike slektninger å trekke seg unna. Den sosiale degraderingen gjorde ham herskesyk og han begynte å drikke, og var noe som sterkt preget sønnen Henrik.

J. A. Schneider skriver i Fra det gamle Skien: «Der har dog, ialfald om sommeren, været glanspunkter i tilværelsen ogsaa paa det ensomme Venstøp. Gjerpens sogneselskap holdt netop i disse aar sine aarsmøter her paa "Oskarsdagen", 4de juli, likeledes hadde Skiens skyteselskap sin aarlige skiveskytning paa "Ibsens Venstøp", og ial fald ved sidstnævnte anledning gik det vistnok muntert til. Knud Ibsen var nu ikke efter alt at dømme den mand som mistet humøret om verden gik ham imot, og adskillig av den kvasse og overlegne ironi, som utmerker Henrik Ibsens digtning, kan nok gjenfindes i hvad traditionen melder om hans far, med hvem han efter utsagn av folk som har kjendt begge, hadde adskillig tilfælles i utseende, væsen og vaner. Paa selvfølelse manglet det ikke: "Naar Paus’ene er daue, saa er de daue, men mit navn vil leve, det!" sa Knud Ibsen, idet han dog ,vistnok heri trak en veksel paa sin berømte søn.»

Henrik Ibsens forhold til sin far var likevel vanskelig og preget av de bitre minnene fra barndommen, noe som bl.a. kommer til uttrykk i et brev Henrik Ibsen skrev til onkelen Christian Paus etter farens død.

Ibsenfamilien flyttet tilbake til Skien noen år etter, da de fikk bo i et hus, Snipetorp, som tilhørte Knud Ibsens rike halvbror Christopher Blom Paus. Der bodde de til 1865. Det er uklart om Henrik Ibsen noen gang bodde på Snipetorp, eller om han flyttet rett til Grimstad da han begynte i apotekerlære.